In this White House!

I det vi skrider ut av 17.-mai-uka, ryker vi rett inn i finaleuka i Eurovision Song Contest. Denne gang er det diktaturet Aserbasjan og hovedstaden Baku som skal hoste opp et show som skal vises til hele verden. 

Norge er med, og må gjennom semifinalen sin for å kunne komme seg til finalen lørdag. Torsdag 24. mai er det ilddåp for vår mann, Tooji, som skal prøve å komme seg inn i finalen. 

Det er en tøff pulje Norge har kommet i, og det er ikke enkelt å stå opp mot blokkstemmene som da vil komme. Men vi er evig optimister som vanlig. Jeg har allerede pekt ut meg fem favoritter før finalene starter og dette er de 5 landene og deres låter som jeg håper skal kjempe om seieren i Baku:

1. Loreen - Euphoria - Sverige  http://www.youtube.com/watch?v=9SCb0nrjVno 
Dette er min personlige favoritt. Loreen kan sende svenskene til himmels med Euphoria. En dance/pop/trance-låt som har et mycket bra refreng. Stemmen er ekstremt rå og holder stemmen helt inn så er Sverige potensielt en kandidat som tar seieren. Minuset med svenskene er at de fort går sur og det kan ødelegge mye. VI husker alle hvordan Carolas siste opptreden internasjonalt ødela Sverige som MGP-nasjon...

2. Eleftheria Eleftheriou - Aphrodisiac - Hellas  http://www.youtube.com/watch?v=6f9-iNIGKXY&feature=related 
Greske Eleftheria kan slå til med denne melankolske dance/pop-låta med orientalske assosiasjoner. Ikke den beste stemmen, men Hellas har de siste årene sendt mye kvalitet. Denne vil slå godt an i øst-blokkene og ikke minst vil vest-Europa antaglig gi en del sympatistemmer. Om Hellas vinner, vil jo det bli veldig pussig om det konkursrammede landet kan arrangere noe som helst. Uansett; jeg liker denne låta og synes denne er en av de topp fem som man må kunne håpe på.

3. Sinplus - Unbreakable - Sveits  http://www.youtube.com/watch?v=8yX1dIK9vuc&feature=fvwrel 
Dette er min desiderte rockefavoritt i år. Sveits varter opp med tøffe rytmer med et band som plasserer seg i en slags moderne utgave av Manic Street Preachers. Sveits ulempe er jo at Sveits er Sveits - ingen bryr seg, ingen stemmer. Men vi får håpe de kommer seg gjennom semifinalen. Da tror jeg alt kan skje!

4. Soluna Samay - Should`ve known better  http://www.youtube.com/watch?v=nIXK_hx6DXs 
Danskene har fått sine egen Avril Lavagne. Eller. Noe. Uansett, dette er en meget fin poplåt fra Danmark som fort kan slå gjennom i en finale (om den kommer dit). For det er mye disco og trance-rytmer i årets Eurovision. Min fjerde favoritt i år er denne, uten tvil. 

5. Tooji - Stay - Norge http://www.youtube.com/watch?v=QdHnenxPPnc
Er selvsagt nasjonalistisk og tror og håper at denne låta kan ta opp fighten og kile seg inn i topp 6 i år i finalen. Pluss i fleng her for at Norge skal gjøre det bra;  Vi har en såkalt innvandrer som representerer "multikulturelle" Norge. (Det hadde vi sist med Stella også, men å etterligne Shakira er og blir et sannsynlig tap). Vi har en låt som kommer til å fenge i Tyrkia og Hellas, som tradisjonelt også representerer smaken til de landene rundt dem, noe som betyr at om ikke alle 10-ere og 12-ere kommer på løpende bånd, så vil det bli en del 7-ere og 8-ere fra sør-Europa. I tillegg er låta i passende tempo med et ganske så huskbart refreng. Viktig ingrediens i Eurovision.

 

Dette er mine fem uvalgte som jeg -håper- skal gjøre det bra. Det betyr ikke at de vil gjøre det bra, da jeg ikke har brukt mitt MGP-skjema på dette. Likefullt tror jeg en av disse fem skal vinne Eurovision 2012.

Hvem er din favoritt?

Vi nordmenn er verdensmestere i å vise hvor snille og fredelige vi er. Vi er omsorgsfulle så lenge det ikke plager oss. Den norske mentaliteten er ikke særlig annerledes enn europeisk mentalitet, men det som har særtegnet den norske livsstilen er Ansvarlighet, Moderasjon og Tillit (AMT). Vi var ansvarlige borgere som tok samfunnsansvar ved å vise moderasjon i livsstil og hadde tillit til velferdsstaten, systemet som sørget for å ta vare på oss i alle faser av livet.

Man kan si mye morsomt om nordmenn og dets levesett, men vi var trygge fra vugge til grav: Det norske systemet er bygd slik at når du er i begynnelsen av livet får du alt. Tryggheten i billige og overkommelige barnehagepriser, gratis skole og billige studielån skulle sikre at de nye generasjonene fikk utdannelse, kunnskap og makt til å bygge opp sine egne liv i samsvar med den såkalte samfunnskontrakten man "signerte" i det man ble født.

Deretter er det slik at man skal ut i jobb. I 40 år skal man arbeide, betale tilbake ved hjelp av skatt, og sørge for at de neste generasjonene fikk det samme utbyttet av livsstarten slik du selv fikk. Når de 40 årene er gått, så er det meningen at man skal hvile. Bli pensjonist med en trygg pensjonsutbetaling som skal sikre at man har kår nok til å kunne komme seg ut av det hele med verdighet og med godt liv bak seg.

Det urnorske er ikke skistaver, kvikklunsj og nikkers på fjellet i alskens snø og vind - det urnorske er noe så matematisk som 20-40-20. 20 første årene skal du få, neste 40 årene skal du gi, de siste 20 årene skal du få igjen. 

Og skulle du på veien bli syk, ufør eller miste jobben skulle staten være en garantist, sammen med arbeidsgivere, på at du ville fortsatt bli tatt vare på.

Alt dette har fungert godt. Det fungerer ennå, men det halter i alt vi gjør.

Rammene har endret seg. Fordi vi har det trygt og forutsigbart har vi møtt et helt nytt rammeverk som utfordrer sjelen i den norske velferdsmodellen: Individualismen. Kapitalismen er i seg selv en forbilledlig teori - Med penger kommer man langt og enkeltmennesket ønsker nå mer penger til seg selv på bekostning av samfunnet. Samfunnet er ikke lenger noe som er "vårt". Samfunnet er "mitt". Og det er logisk at det går den veien, for der andre generasjoner var plaget av krig og sult og rasjoner, der de generasjonene så nytten i at man arbeidet sammen mot samme mål og heller ga avkall på superrikdom til den enkelte, så er de nye generasjonene fullstendig uten erfaring fra sult og rasjonering. De nye generasjonene kjenner ikke til prøvelsene til motstandsfolket under 2. verdenskrig og nå dør etterhvert også 68-erne ut.

For ethvert samfunn er ikke sterkere enn kreftene til den enkelte og vi er ikke lenger i modus til å tenke "vårt", men heller tenke "mitt". Vi er fortsatt i et selvbilde der vi er medmennesker og ønsker fred på jord, men er ute av stand til å ta inn over oss de faktiske sultkatastrofene i Sudan, og sender vår militære arm til Afghanistan for å kjempe en sak vi i teorien bare tror på. I praksis viser nemlig vi det motsatte.

Kjøpekraft og personlig rikdom i form av penger har blitt hovedmålet til den enkelte i samfunnet. Samfunnskontrakten vi en gang skrev da vi kom til verden er borte og det er ikke lenger barnas feil hvis det kommer dårlige karakterer hjemover til foreldrenes pode. Det er lærerne i sin helhet som gjør en dårlig jobb. Poden skal nemlig oppleve en personlig rikdom og frihet uten et snev av samfunnsansvar annet enn å høre etter hva mor og far sier.

Idol-generasjonen er opphauset på hjemmebane, melder seg på realityprogrammer som oppblåste egoer og håper på sine 15 minutes of fame skal ende med toppjobb som rådgiver eller konsulent som de kan tjene 600.000 på. 

The American Way er blitt den norske drømmen også og det kolliderer i et samfunn der solidaransvaret har vært overordnet.

Så hva gjør vi med det? Eller, hva gjør du med det? Hvilken samfunnskontrakt vil du ha? Skal vi ta tilbake John F. Kennedy sine berømte ord fra innsettingstalen i 1961 der han sa: "Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, men spør hva du kan gjøre for ditt land" og vise at vi virkelig ønsker å ha et samfunn der alle er trygge og ikke bare noen få? 

De siste ukene har dette naget meg. Det begynte med de himmelvide forskjellene i to landsmøter i to vidt forskjellige politiske partier: Der partiet Rødt sa at all inntjening over 1,5 millioner kroner skal skattlegges med 100 prosent skatt, sa Høyre at deres viktigste kampsak var å forby tigging. Og Høyre har folket med seg med 32 prosent oppslutning på meningsmålinger, mens bare 1,3 prosent støtter Rødt på samme måling.

Det kan se ut som at vår fremtid dermed er bestemt og at vår gamle samfunnskontrakt ikke lenger er verdt mer enn at vi sparker de som ligger nede og forhøyer de som allerede er på topp.

Det må ha vært godt for en kjempe som Gunnar Sønsteby å forlate vår verden, vårt land, før man komme med slike forbud mot svake grupper. For det var neppe dette han kjempet for i fem år med livet som innsats - at friheten skulle være betinget til de som har råd til å være fri... Nordmannens sanne ansikt kan være tungt å svelge.

Til deg som står i kassen på nærbutikken, du som fisker torsk i matfatet, dere som tømmer søpla hver dag, de som leverer oss post og aviser, de som lager avisen, du som skriver den, vi som jobber. Ja, du som steller mennesker, enten de er unge, gamle eller har en sykdom, dere som sørger for at ungene lærer matte og norsk, og du som sørger for at melk kommer fra ku til butikk, ja i morgen feirer vi alle som jobber. De som arbeider, rettere sagt.

Dette er dagen for de pompøse taler, der ledere av venstresidens politiske partier gjerne aldri har vært mer "arbeidervennlig" enn denne dag. Denne 1. mai som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne fordi den står for sosialistiske paroler. Joda, de har rett. Parolene og slagordene i de mange arbeidertogene som arrangeres av arbeiderorganisasjoner i landet er sosialistiske i den forstand at de ønsker rettferdig deling av verdier. Enten det er arbeidstid eller lønn.

Jeg skjønner ikke hvorfor Frp ønsker å fremstå som bedriftenes parti. Bedrifter har da aldri hatt stemmerett. Selv arbeidsledere og sjefer har mulighet til å feire seg selv denne dagen. Den er jo tross alt fridag der arbeidsgivere "taper penger" fordi de må betale ekstra tillegg. Enda de kunne holdt stengt og feiret sammen med sine ansatte. Tenk, slik det var før.

1. mai er en offisiell høytidsdag, vedtatt på Stortinget i 1947. 1. mai stammer fra 1889 og i hovedsak fra Amerika. Egentlig bør vel Sosialistisk Venstreparti og Rødt være kjempemot 1. mai, mens Frp og Høyre bør være kjempefor, siden den er en amerikansk ide? Uansett; 1. mai er dagen da den organiserte bevegelsen arrangerte fest og taler og paroler. I mange år var "8 timers arbeide, 8 timers hvile, 8 timers frihed" en hovedparole. Denne parolen ble omsider til en norm og lov mange tiår etterpå, så kampen varte lenge.

I dag tar vi den som en selvfølge.

Men selv om samfunnet er blitt moderne, er fremdeles kampene de samme. Vi kjemper og jobber ennå for at folk skal ha det trygt, uten å måtte føle seg tvunget til noe som helst. Penger er tvangstrøyens mor, siden alt kan kjøpes for penger. Derfor er det viktig at noen forsøker å løsne tvangstrøyen og gjøre enkeltmennesket friere i sine valg og sine ideer.

Så til dere som snekrer, maler, sager og legger rør og ledninger, du som sørger for at bussen går fra A til B og du som sørger for at politikere kan jobbe best mulig, til alle dere som jobber med å servere andre mennesker, dere som lager mat og rydder opp etter oss, du som støvsuger et hotellrom akkurat nå og du som sier "velkommen" i resepsjonen på et hotell nær oss:

Dere er de virkelige heltene i verdenshistorien, dere som gjør slik John F. Kennedy så modig spurte sine landsmenn i sin innsettelsestale som president i USA:
Ikke spør hva landet kan gjøre for deg, men spør hva du kan gjøre for landet!"

For det å arbeide er en spesiell ting; ikke bare tjener du penger til eget forbruk, men du sørger også for at folk skal ha gode, trygge og sikre vilkår i Norge. Dere er med på å fortelle alle som en at i Norge setter vi mennesket så høyt som enkeltindivid at vi kollektivt samler inn penger via skatt for å sørge for at verden går fremover.

I morgen skal jeg feire alle dere og meg som er i arbeid og som en gang skal i arbeid og så skal jeg klappe meg selv på skuldra og si "Gratulerer med en velfortjent pust i bakken"

Vi er alle med på det beste prosjektet i verden - vi kjemper for -mer- personlig frihet gjennom kollektiv kamp!

De siste ukene har en reklamefilm om folkehøgskole gått på televisjonen. Den forklarer hvordan folkehøgskolene driver med alternativ utdanning og at de som går der, trives. Jeg er usikker på om det eksisterer noen statistikk eller vitenskap på dette området, men absolutt alle jeg kjenner som har gått folkehøgskole, skryter av det. Sier at det berget motivasjonen. Ga nye vinklinger på læringen. Skapte mer modne tenåringer. Og så videre.

Jeg kjøper det. I dagens skolesystem må skoleleie elever allerede på ungdomsskolen definere sine valg. Mange klarer det. Flertallet er foreløpig på den stien de velger lenge, men veldig mange velger, og dropper ut av videregående skole, der motivasjon, veivalg og andre ting ikke har svart til forventninger, eller noe.

Da dropper de ut og finner seg en jobb et år, og kanskje flere.

Det store problemet her er at jeg tror at hvis staten fortsatt skal sørge for skoleutdanning her i landet, så må det også komme noe nytt. Et nytt, gratis tilbud, for eksempel, til alle som dropper ut av videregående, eller som er i ferd med å stryke big time på videregående og dermed også ødelegge utdanningsløpet sitt.

Gi dem tilbud om et år gratis folkehøgskole som skattepenger finansieres av. Radikalt? Kanskje for de gjerrige, men det er bedre å prøve å redde noen av de frafalte til en bedre hverdag, enn å la alle gå å hvile uten mål og mening til de treffer rock bottom.

Hvordan ting skal gjøres er jeg ikke sikker på, men det som er greia er at folkehøgskole kan gi en ny motivasjon, få andre læremetoder og det finnes jo enormt mange slike skoler som er spesifisert opp mot tema.

De må leve sammen med andre ungdommer i et helt år, de må forholde seg til andre og ta annet type ansvar og vil helt garantert også lære andre måter å lære på. Som kan sørge for en ny start i utdanningsløpet.

Sim sala bim.

Et så enkelt, men likefullt kostbart, grep er mulig å gjøre, samtidig slipper vi kanskje i fremtiden unna trygdesnyltere og samtidig sørger for at de berges til videre utdanning.

Noe må gjøres. Og dette kan være en lur løsning.

Hva synes du?

 

Så er påska 2012 over. Og det har omsider blitt en slags tradisjon å ha fri i påska. Ikke bare fri, men også en tid da fruen og meg finner på noe litt kulere enn å sitte hjemme i sofaen å puske på hverandre, noe som i og for seg er koselig nok det, men å dra på tur er kulere.

Derfor fant vi plutselig ut at Amsterdam trengte besøk av oss, og da kunne Estonian Air fortelle oss at det billigste faktisk er å overnatte i Tallinn på vei til Amsterdam og så ta spa.

Nå har jeg aldri forsøkt spa. Det nærmeste er vel tyrkisk bad i Istanbul der en svett mann med en pondus som ville fått Jabba The Hut til å se spinkel og uskyldig ut, tok tak i mine ledd og knakk dem alle veier, mens han hånlo og kalte meg "woman" da jeg gråt fordi han forsøkte å rive av meg armen.

Tilbake til påsketuren: 

Vi dro fra Trondheim med nevnte Estonian til Tallinn. Vi sjekket inn på luksushotell der vi hadde inkludert fri tilgang til spaavdelinga og bestilte oss en såkalt "sweetheart"-massasje. På et rom med nydelig musikk og profesjonelle hender som formet kroppens muskler og ledd til smør var jeg langt unna tyrkisk bad-feelingen to år tidligere. Spa er herlig og du er ikke skikkelig mann før det er prøvd ut. Så de som nå tror at de kan dra inn mitt manne-kort, må bare se det brune i hvitøyet, altså.

Dagen etterpå, ny-massert og fresh som to nyforelskede tenåringer i verste 14-årsalder, la vi ut på siste etappe til Amsterdam der vi sjekket inn på et hotell som lå på strategisk plassert i enden av Red Light District. 

Etter at vi antagligvis hadde blitt rundlurt av en lokal helt av en taxisjåfør parkerte vi våre ferierumper i en deilig seng og gledet oss til å oppleve Madame Tussaud, kanalcuise og Riksmuseum, samt det herlige og deilige kafelivet i Amsterdams gater de neste dagene.

Turen var direkte herlig og mitt andre møte med president Obama som jaggu var i byen denne gangen også når jeg var der, får avslutte denne minnerike teksten om en tur der to turtelduer som var på sin aller første ferietur sammen storkoste seg med vår på forskudd. 

Ja, vi er så barnslige at vi sjekket værmeldingen hjemme i Trondheim og registrerte at de hadde rekord i snøbyger.

Suckers! Vi vant!

Obama hørte villig på mine ideer angående å inkludere fagbevegelsen i planene om gjenvalg.

Forleden publiserte en riksavis din bekjennelse, eller din forsvarstale for trygdesnyltere. Du har i tre år snyltet og utnyttet et system som er ment til å ta vare på de svake og utslitte i samfunnet. Det er ikke overraskende at denne rasen eksisterer i samfunnet.

 

Vi har vel oss selv å takke. Da de for 100 år siden så for seg en stat som ikke bare var et instrument for fysisk beskyttelse av sine borgere, men også at staten skulle være et instrument for det gode og ikke ondskap. De som startet marsjen politisk for et system der du har rett til ferie, rett til permisjon når du blir forelder, et system som sørger for at hvis du blir syk så skal du likevel ha muligheter til å leve et anstendig liv og et system som gjorde at du ville kunne leve om du mistet jobben din. Mye kan sies om NAV, men i bunn og grunn er NAV et instrument for det gode i mennesket, et instrument som skal lege de økonomiske sårene dine når du trenger det som mest.

Denne tryggheten som folka for 100 år siden så for seg som en nødvendighet i en stat blir altså ødelagt av egoismen i oss. Den samme egoismen som gjorde at man organiserte seg for 100 år siden er i ferd med å gå fra kollektiv egoisme til en selvstendig egoisme. Vegar Skjervheim er en selvstendig egoist.

 

Kapitalismen fungerer nådeløst: Penger styrer alt. Om du har råd til mat, drikke, husvær og skoleplass. I Norge har vi skrudd det sammen slik at vår form kapitalisme er at staten tar en skjerv av inntekten vår og forvalter det på en måte som gjør at vi som enkeltmennesker skal slippe å tenke på sykeforsikring, skolepenger og barnehageplass. Det er vår avtale med kapitalismen at vi yter skatt slik at vi skal kunne konsentrere oss om å lage vår egen vei til lykken, uten at den til enhver tid skal være styrt av penger. Vi kaller det velferdsstaten og det er krefter som bevisst og ubevisst prøver å ødelegge rammene for det store flertallet. Ikke fordi de er onde, men fordi de mener at staten ikke skal ha ansvar for å sørge for at folk har det godt og trygt i landet sitt.

 

Vegard Skjervheim, du er en snylter og du burde skjemmes. Skjemmes fordi det er slike personer som deg, dagdrømmere som ser ned på andre mennesker basert på deres profesjon, som ødelegger NAV som instrumentet av det gode.

 

Du bruker NAV for å slappe av, være lat og utspekulert. Du venter på at noen høyt på strå skal komme og tilby deg en jobb der du kan briljere på dine premisser. Alle må briljere på andre sine premisser når de tar et yrke. Du venter på at noen skal komme å gi deg en lottopremie, slik at du kan få oppfylt dine egoistiske følelser.

 

Jeg liker deg ikke, Vegard, fordi du er selve årsaken til at folk som trenger det, ikke får hjelp av NAV. Jeg har venner som jeg ser på som familie, Vegard, som har blitt betvilt av NAV når de har kommet seg til instrumentet for å få hjelp. Fordi de trodde at NAV nettopp var et instrument for det gode i staten, trodde de at når de da omsider kom for å få hjelp av fellesskapet, opplevde de å bli synset, mistrodd og pekt ut av NAV. Fordi NAV var mer opptatt av å avsløre slike som deg, Vegard, enn å faktisk bruke ressursene av fellesskapets penger til å hjelpe folk til å hjelpe seg selv.

 

Vegard, klipp deg, kom deg ut og få deg en jobb. Det er ikke samfunnet som er problemet, men du og ditt tankesett. Du har for urealistiske tanker om deg selv og ditt ego. Og så må du slutte å se ned på folk som har arbeid som du selv ikke kan tenke deg til.

Så helt til slutt, Vegard Skjervheim, skal du få et råd med på veien, helt gratis, selv om du egentlig ikke fortjener noe annet enn å finne det ut selv:

 

Stopp snyltinga og utnyttinga av mine skattekroner. Hvis ikke, vil jeg ved neste selvangivelse bemerke at du ikke skal ha en eneste krone av mine skattepenger.

 

I går kveld sprakk nyheten om at "Nye SV" er i ferd med å få opp grunnmuren. Etter at Audun Lysbakken ble valgt til leder på det tøysete landsmøtet til SV, har Audun holdt ord og begynt forandringen av partiet foran 2017-valget. De neste dagene står partitoppene i mini-partiet med slakteøks og fjerner de eldre fra posisjoner på en helt normal og i utenforståendes øyne, typisk politisk måte.

Erik Solheim er grunnen til at jeg en gang ble aktivisert i samfunnsspørsmål. Hans ideologi er tro mot miljø og menneskers trygghet sett på en global måte. I så måte passet han aldri helt inn i partiet han ledet fra 1987-1997 som er opptatt av en sosialistisk fordeling der ingen har mer enn det de synes er passe for å klare seg. Likefullt er hans bidrag til verdensfred og klima mye større enn det vi tror, da han etter at han gikk av i 1997 til fordel for Kristin Halvorsen, fokuserte seg inn på verdens problemer og den globale utfordringen i miljøspørsmålet.

Man kan si hva man vil om hans politiske ståsted, men han har i et globalt perspektiv en mye større status "out there" enn i Norge. Hans engasjement for å bidra til å minske klimautslippene er ambisiøse, med tanke på at han kommer fra en oljenasjon som konsekvent nekter å tenke mer enn 10-15 år frem i tid og som ønsker å klemme ut det man kan av oljevirksomhet før det blir lås på oljeriggene.

Nå går han, mot sin vilje, ut av en regjering der han har fått langt større gjennomslag enn hva andre SV-statsråder har fått. Han har tatt ansvar for at "nye" og mer "primitive" oljenasjoner har tatt sikkerhet og miljø på alvor når de likevel skal pumpe opp det sorte gullet. Det har kanskje i en naturverners øyne ikke bidratt til den definitive redningsplanken til Moder Jord, men for en pragmatisk tilnærming til miljøvern har Erik Solheim betydd mer enn hva Kristin Halvorsen har betydd for barnehagene.

Nå ofres den engasjerte statsråden til fordel for yngre krefter, som skal bygge nye SV. Det er trist, men i politikk er det av og til nødvendig å gjøre utskiftinger. I SV har det vært bebudet i lederkampen at dette vil skje. Jeg synes det er vemodig og synes kanskje at Solheim skulle fått tidligere signaler fra den nye ledertrioen om hva som ville skje. Det er åpenbart at Solheim har følt seg trygg i sin statsrådpost, helt til det siste, så noe vinglete har prosessen uansett vært.

Men de er nye og unge og lærer av det. Signalene de sender er først og fremst at SV skal ha en mer radikal tilnærming til miljøpolitikken for å hente tilbake velgere fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne, samtidig som de forlater sin mer konservative velgerbase med å takke av Solheim.

For meg, Erik Solheim, er det du som har sørget for at jeg en gang tidlig begynte å engasjere meg i samfunnet. Så takk for laget, Solheim. 

Det skal en del til for å toppe din politiske karriere som har hatt sitt utspring i et radikalt, sosialistisk parti med klare visjoner på miljø.

Våren, den tiden vi nordboere venter på slik Jehovas Vitner venter på den endelige syndeflod, eller what ever. Våren, tiden da solen kjemper seg forbi hæren fra landet Kulde, og som tålmodig smelter vekk isen med sine varme stråler, er en av de mest drømmende drømmer vi mennesker nord for Tyskland har.

Og det er i tillegg en drøm som til syvende og sist blir virkelighet, men som vi også glemmer når egentlig kommer. Vi -vet- jo at det skal være påske i april. Vi vet jo at påsken er tiden for turgåere i nickers med nysmurte skiplanker og som er utstyrt med kvikklunsj og kakao som sitt fremste våpen etter 401 meter med skigåing.

For å gå på ski, må det være snø. Alt dette, ALT dette, vet vi jo innerst inne når kalenderen viser mars, men utålmodighetens mennesker som vi er, higer vi etter vår, tidligere og tidligere for hvert år. 

I vårt hjem gikk vi på en smell. Til tross for en god utdannelse via vår oppvekst nord for polarsirkelen, har vi gullfiskhukommelse når det kommer til timingen av våren.

Vi nordfra er jo fullstendig klar over at det kan snø baller store som fjell på 17. mai. Derfor var optimismen stor når vi nå, i Trondheim, sør for moralsirkelen, skulle oppleve våren.

I vår nitidige og troskyldige sinn erklærte vi vårrengjøringen for startet da vi en søndag tok tak i bortgjemte kroker i gang og stue og kostet vekk vinteren med grønnsåpe og støvkost. Med et mot som bare en snømann i hagen i april kan ha, nikket vi til hverandre og gjorde generaltabben ethvert par i for-tidlig-vår-modus ikke bør gjøre:

Vi spurte oss selv om vi skulle rydde vekk varmekjeldressen og erklære for vårsesongen for åpnet med kaffe på altanen i sola, mens vi tok frem solbriller og la dem strategisk til.

Vårherre må ha ledd godt i det vi troskyldige mennesker naivt trodde på det vi sa til hverandre om at nå var våren her, i mars skal det skje.

For timer etter at vi offisielt hadde klipt av vår-snora, åpnet himmelen sine snøkanoner, samtidig som vinden fra samme plass tiltok i styrke.

I løpet av tre usle timer var sol, blå himmel og drømmen om døsige søndagsmorgener i solveggen i mars byttet ut med snø, is, sludd og kulde. Og vår lærepenge i dette, er at vi ikke skal ønske våren velkommen for tidlig.

Og det fikk for øvrig hele Steinberget med seg, i det 12 biler skled i hverandre ned bakken vår. Dumbasses.

Sosialistisk Venstreparti har knirket i sammensetningen de siste dagene etter at Audun Lysbakken ble avslørt for pengetildelingsrot. Fra dag til dag har det dukket opp dokumenter og rot som viser at i beste fall hadde ikke Lysbakken kontroll over sine statssekretærer eller byråkrater. I verste fall så drev det SV-drevne departementet en systematisk tilgodeseing til sine egne venner og kun det.

Nå er det et mediastyrt "opprør" i partiet som kuliminerte med en pressekonferanse i dag, og et ønske om at det bør være en annen som leder "nye" SV. Det stemmer sikkert til en viss grad og jeg minner om de ordene Heikki Holmås hadde da han trakk seg fra lederkampen: "For partiets beste er det best at jeg trekker meg når jeg ser at det er et flertall for Lysbakken".

Partiet kom altså foran personen og Holmås store drøm om å ta partiet videre ble midlertidig knust. 

I dagene som har vært har altså SV vært på vei inn til sitt ekstraordinære landsmøte med en leder som måtte trekke seg som minister fordi han hadde gjort grove feil.

Audun burde gjort mer enn det om han virkelig hadde partiets og sakens beste. Han burde selv ha trukket seg og ikke overlatt et sånt umulig valg til partikollegaer og mennesker som i utgangspunktet drar i samme retning som han i de store sakene.

Utad fremstår SV som et så skadet parti at det vil være vanskelig for dem å noen gang komme tilbake som en troverdig enhet. SV faller dermed ned av tronen som de ansvarsfulle og går tilbake til de radikale rekker der "NEI" er viktigere enn "La oss finne en løsning".

Utad fremstår SV som en slags organisasjonsmessig klikk der prestisjen for å trumfe gjennom SIN kandidat er større og viktigere enn å kjempe frem sakene for SV.

Hadde Lysbakken trukket seg selv, erkjent at det er ikke heldig og heller senket guarden i noen år til han kunne entret nasjonalscenen igjen.

Heikki og Bård Vegard står klar i det Audun selv kaster håndkleet, men et partidemokrati fungerer ikke slik Audun insisterer på.

Om Heikki eller Bård Vegard velger å på nytt utfordre Audun, ville taperen vært politisk død, herunder Heikki og Bård Vegard, slik at det ikke ville vært det.

Dermed oppstår et underdemokrati som er mer og mer vanlig i partiorganisasjoner; frykten for å miste muligheten er større enn gleden av å vinne frem saker som man tror på.

Audun Lysbakken var min favoritt, men har ved hjelp av håndteringen mistet mye av respekten utenfor SV. Og hans støttekjempere, en del av de kjenner jeg selv også, virker å ha mistet fokuset på ideologien i kampen for å få SIN mann frem som leder.

Kanskje er det fordi at de vet at hånda inn i SVs egen pengesekk kanskje vil være kortere enn å måtte søke på penger?

Men det å vinne har blitt viktigere enn det å delta i samfunnsdebatten og media får skylda for dette fra fotfolket til Lysbakken.

Det er veldig feil innstilling og slik bør det ikke være i noe parti. Feil kan tilgis, men da må også full beklagelse være i bunn og grunn.

Da er det ikke nok å trekke seg som minister i en rødgrønn regjering - det er faktisk helt essensielt for et parti som SV og faktisk vise potensielle stemmere at de vil ha vår tillit.

Og der har Audun Lysbakken satt seg selv og sin egen prestisje foran partiets framtid.

Det går lenge mellom hver gang jeg blir ordentlig provosert og sur av en artikkel på en eller annen tåpelig nettavis. Men i går skjedde det og det var i Fredrikstads Blad man vant prisen "Skriv en blogg om artikkelen".

For det virkelig ikke mulig at i 2012 så skal man altså møte fordummende holdninger fra folk som skal ha ansvar for ungdommens ve og vel.

For; ungdommene ved Chill Ungdomsklubb i Fredrikstad nektes altså å spille reggae-musikk, fordi Turid, virksomhetsleder i fritidsklubbene i Fredrikstad, mener at det oppfordrer og forherligher hasjrøyking?

Turid Reknes Løvland uttaler seg som om hun har vært på en vandrende bøttepsykotisk stein-rus sammenhengende i flere år, om hun virkelig står inne for at det er derfor man ikke får lov til å spille litt Bob Marley. Dette er altså et direkte sitat fra en voksen dame som i utgangspunktet er  driftsleder og dermed også en slags leder for ungdommer i Fredrikstad.

Istedenfor opptrer hun som en formynder, der hennes ord og lov skal være makten som de må forholde seg til. Hun bestemmer selv at noe er ulovlig og sånn sett nærmer hun seg en diktatorisk lederstil der det går ut over ungdommer.

Om hun tror at dette er et fornuftig grep på vegne av ungdommen, tar hun feil. Hva med alle de som hører på Hip hop og Eminems "jeg skal drepe mor mi"-tekster, samtidig som han simulerer voldtekt i musikkvideoene?

Skal hun forby det også, fordi det i følge Turid, forherliger vold?

Turid Reknes Løvland bør snarest trekke seg bort fra alt som har med ungdomsrelatert arbeid å gjøre. For hun skader de voksende generasjonene mer enn hun hjelper til om hun tror at det er nok å skru av musikk.

Det er så hinsides at disse sterke ord ikke er nok sterke. Jeg håper kommunen tar til vettet og faktisk bruker sin makt til å fysisk fjerne henne fra volumknappen, slik at ungdom kan få være ungdom.

For Turid Reknes Løvland har åpenbart mange fordommer som hun må kjempe til livs med seg selv for å i det hele tatt bør ha en slik jobb. Fordommer fordummer virkelig og dette er et kroneksempel på hvor mye fordommer kan ødelegge for andre.

Skjerpings, Turid. Really.